isafur

"En bl flelse"

  • Publisert: 30.05.2016, 00:03
  • Kategori: Tanker
  • I slike stunder er det godt kunne skrive ned nyaktig hva man fler. 
    Hodet er tungt og tankene svirrer frem og tilbake fra alt til ingenting. Lyder utenfor blir borte og minner i bilder og objekter blir levende igjen. 
    For to r siden i morgen gikk den viktigste mannen i mitt liv vekk, uansett hvor forberedt jeg var s knuste det meg totalt. En hel verden ble borte p bare noen par sekunder og alt av glede og ambisjoner forsvant totalt, i nesten to r. To r, alt av mine interesser for fotografi, maling og tegning forsvant. For var det en ting meg og denne mannen hadde til felles, var det det skape, vre kreativ og tegne. Denne mannen var vr morfar. 

    For to r siden hadde jeg en avgangsutstilling, en utstilling som ble mer en byrde enn en glede. Igjennom hele denne perioden var morfar syk og jeg satt inne p ett lite rom og skulle skape noe til avgangsutstillingen. Det ble mer en pkjennelse enn det det ble gy, men jeg kjempet meg igjennom det. Jeg prvde pushe meg selv og vise til meg selv mange ganger at glede, latter og flotte friske farger var det som skulle f dette p gli. Men slik ble det ikke. Rommet ble ett terapirom og bltt. Triste, kraftige bl farger i snirkler over hele rommet. Bltt vann som rant nedover veggene, gulvet og bl maling som var dekket over hele meg. Noen av klassekameratene mine spurte om det gikk bra med meg, og jeg svarte rett ut med uten en mine "Nei, det gr ikke bra"  





     

    I noen stunder var det vanskelig tvinge seg selv opp i dette rommet. Alt med dette rommet var bare tungt og vanskelig vre inni. Uansett hvor jeg snudde meg i dette rommet minnet det meg om morfar. Den ene tingen meg og han hadde tilfelles, det skulle bli ett s dypt kutt at det var vanskelig la det gro igjen. Jeg sov nesten ikke og jeg spiste nesten ikke. Jeg ville ikke noe annet enn dra nordover til min familie. Jeg hpet s inderlig p en telefon der min mor sa 
    "Alt skal g bra" Men som alt annet her i verden, s lever ingenting for alltid. "Naturen gir og den tar" sa han alltid og denne gangen skulle naturen ta den fineste skatten den hadde laget, min morfar. 

    Telefonen ringte, tidlig om morgningen. Det var mamma. 
    Nr de frste solstrlene kom over fjellene, med alle av dine barn og kone samlet rundt deg bestemte du deg for at det var p tide si god natt. 
    Jeg prvde hardt holde masken i telefonen, jeg ristet i sorg og trene bare rant. Det stoppet ikke. 
    Senere denne dagen var selve dagen for avgangsutstillingen. Jeg tok p meg en bl kjole for vre i ett med rommet. For rommet hadde ftt s mye strre betydning n enn det det hadde fr. Hele dette rommet ble en dedikering til deg og jeg s det ikke fr selve dagen avgangsutstillingen skulle vre. De bl linjene, snirklene og bevegelsene.. Rommet og verket fikk navnet "En bl flelse" 






     

    P selve avgangsutstillingen var jeg iskald i min bl kjole. Ett falskt smil og tunge store poser under ynene klarte jeg komme meg igjennom dagen. Alle mine nrmeste som var der den dagen visste om hendelsen. Det var s mye folk rundt meg, som spurte, som smilte, som snakket.. Og her sto jeg og var kvalt av sorg. Jeg ville ikke vre her og jeg ville iallfall ikke se rommet mitt. Terapi rommet ble en slags svulst som ikke ville g vekk, den kvelte meg. Alle mine flelser igjennom lang tid var inne i dette rommet og jeg ville ikke inn dit. Samme gjelder i senere tid med tegning og maling, det ble ikke en glede men en byrde. Det var vanskelig finne glede det jeg elsket s hyt fr. 

    To r. 
    Og endelig har jeg begynt smtt tegne igjen.. 
    En bl flelse som skulle ta to r med bli kvitt. 

     




    #EnBlFlelse #Sorg 

  • Publisert: 30.05.2016, 00:03
  • Kategori: Tanker
  • 0 kommentarer
  • hits