isafur

"En blå følelse"

  • Publisert: 30.05.2016, 00:03
  • Kategori: Tanker
  • I slike stunder er det godt å kunne skrive ned nøyaktig hva man føler. 
    Hodet er tungt og tankene svirrer frem og tilbake fra alt til ingenting. Lyder utenfor blir borte og minner i bilder og objekter blir levende igjen. 
    For to år siden i morgen gikk den viktigste mannen i mitt liv vekk, uansett hvor forberedt jeg var så knuste det meg totalt. En hel verden ble borte på bare noen par sekunder og alt av glede og ambisjoner forsvant totalt, i nesten to år. To år, alt av mine interesser for fotografi, maling og tegning forsvant. For var det en ting meg og denne mannen hadde til felles, var det det å skape, å være kreativ og tegne. Denne mannen var vår morfar. 

    For to år siden hadde jeg en avgangsutstilling, en utstilling som ble mer en byrde enn en glede. Igjennom hele denne perioden var morfar syk og jeg satt inne på ett lite rom og skulle skape noe til avgangsutstillingen. Det ble mer en påkjennelse enn det det ble gøy, men jeg kjempet meg igjennom det. Jeg prøvde å pushe meg selv og vise til meg selv mange ganger at glede, latter og flotte friske farger var det som skulle få dette på gli. Men slik ble det ikke. Rommet ble ett terapirom og blått. Triste, kraftige blå farger i snirkler over hele rommet. Blått vann som rant nedover veggene, gulvet og blå maling som var dekket over hele meg. Noen av klassekameratene mine spurte om det gikk bra med meg, og jeg svarte rett ut med uten en mine "Nei, det går ikke bra"  





     

    I noen stunder var det vanskelig å tvinge seg selv opp i dette rommet. Alt med dette rommet var bare tungt og vanskelig å være inni. Uansett hvor jeg snudde meg i dette rommet minnet det meg om morfar. Den ene tingen meg og han hadde tilfelles, det skulle bli ett så dypt kutt at det var vanskelig å la det gro igjen. Jeg sov nesten ikke og jeg spiste nesten ikke. Jeg ville ikke noe annet enn å dra nordover til min familie. Jeg håpet så inderlig på en telefon der min mor sa 
    "Alt skal gå bra" Men som alt annet her i verden, så lever ingenting for alltid. "Naturen gir og den tar" sa han alltid og denne gangen skulle naturen ta den fineste skatten den hadde laget, min morfar. 

    Telefonen ringte, tidlig om morgningen. Det var mamma. 
    Når de første solstrålene kom over fjellene, med alle av dine barn og kone samlet rundt deg bestemte du deg for at det var på tide å si god natt. 
    Jeg prøvde hardt å holde masken i telefonen, jeg ristet i sorg og tårene bare rant. Det stoppet ikke. 
    Senere denne dagen var selve dagen for avgangsutstillingen. Jeg tok på meg en blå kjole for å være i ett med rommet. For rommet hadde fått så mye større betydning nå enn det det hadde før. Hele dette rommet ble en dedikering til deg og jeg så det ikke før selve dagen avgangsutstillingen skulle være. De blå linjene, snirklene og bevegelsene.. Rommet og verket fikk navnet "En blå følelse" 






     

    På selve avgangsutstillingen var jeg iskald i min blå kjole. Ett falskt smil og tunge store poser under øynene klarte jeg å komme meg igjennom dagen. Alle mine nærmeste som var der den dagen visste om hendelsen. Det var så mye folk rundt meg, som spurte, som smilte, som snakket.. Og her sto jeg og var kvalt av sorg. Jeg ville ikke være her og jeg ville iallfall ikke se rommet mitt. Terapi rommet ble en slags svulst som ikke ville gå vekk, den kvelte meg. Alle mine følelser igjennom lang tid var inne i dette rommet og jeg ville ikke inn dit. Samme gjelder i senere tid med tegning og maling, det ble ikke en glede men en byrde. Det var vanskelig å finne glede det jeg elsket så høyt før. 

    To år. 
    Og endelig har jeg begynt smått å tegne igjen.. 
    En blå følelse som skulle ta to år med å bli kvitt. 

     




    #EnBlåFølelse #Sorg 

  • Publisert: 30.05.2016, 00:03
  • Kategori: Tanker
  • 0 kommentarer
  • hits